VIFs Freddy Dos Santos blogger om VM:

”Football`s coming home” sang England (og resten av Europa) under EM i 96. Og det er nok rett at det var der det hele startet, dette som antakelig er det aller viktigste av verdens ubetydeligheter et drøyt århundre senere.

Men etter at jeg var så heldig å få besøke Kjetil Siem i Sør-Afrika i vinter, tilfeldigvis timet til trekningen av VM-gruppene i Cape Town, fikk jeg oppleve at den stolte fotballtradisjonen holdes i hevd også på andre deler av kloden. Over femti tusen mennesker fylte Long Street for å følge trekningen på storskjerm. Det samme så man i alle de andre byene. De danser, synger og lager en fantastisk stemning. Samme dag ble den etter hvert grundig utskjelte VM-ballen Jabulani presentert. Dette ble direktesendt på alle tv-kanalene, og egne butikker som kun selger denne ballen ble åpnet på nær sagt ethvert kjøpesenter landet over. Ke Nako – tiden er inne -, er slagordet for VM. Sør-Afrika er mer enn klare til å gi fotballen et nytt fantastisk hjem!

Som fotballelsker har VM preget mye av livet mitt. Det er referansepunktet for mange av barne- og ungdomsminnene. I 1986 vant jeg mitt første veddemål. Deilige Brasil skulle møte knallharde Frankrike i kvarten. Jeg vedda 100 kroner, uhørt mye penger for en 9-åring. Jeg satsa kynisk på Frankrike. Likevel gråt jeg da Zico bomma på straffe for Brasil.

Video: Her bommer Zico på straffe

I 1990 merka jeg tydelig hvor kontroversiell fotballen kan være. Italia var arrangør og i semifinalen skulle de møte Maradonas Argentina. I Maradonas Napoli. For en hel nasjon ble kampen et sjokk. Italienerne i Napoli heia på Argentina. En hel stadion buet på sitt eget land. For en sterk leksjon om tilhørighet. Maradona hadde gitt napolitanerne tro, og den gjengjeldte de.

Alle som er opptatt av fotball, kanskje de fleste andre også, har sånne øyeblikk knytta til VM som sitter som støpt i minnet. I Norge er Rekdals straffespark en del av både hver enkelt nordmanns og vår nasjons historie. I Sverige snakker de fortsatt om den gang de gravde gull (bronse) i USA. For kamerunere er det stolteste øyeblikk å komme til kvartfinalen mot England i 1990. Dette er fram til i dag det afrikanske kontinents beste VM-prestasjon. Jeg håper av hele mitt hjerte at et afrikansk land lykkes enda bedre denne gang.

Men hvem er favoritt?

The usual suspects vil som alltid være gode. Brasil har ikke tapt på over tjue kamper. De har vraket noen store navn, men samtidig har de den største bredden av alle. Jeg leste et sted at England med 4 deltakende klubber hadde under 30 spillere som faktisk spilte i europeiske Champions League i fjor. Brasil hadde over 100…

Spania brøt den mye omtalte mesterskapsforbannelsen under EM sist, og har de sterkeste klubbene i verden. Nå møter de imidlertid lag som er like ballsikre og kvikke som de er selv, så de har noen koder de må knekke.

England har som alltid stor tro på seg selv, og når de endelig har fått en skikkelig trener som har rutinen og klokheten som trengs, kanskje de klarer å vinne de jevne kampene også?

Italia ser ikke bra ut. Riktignok er de regjerende verdensmestere, og de gjenvant noe av fotballselvtilliten med Inters mesterligaseier, men de har mangler i alle ledd sammenliknet med de andre store. Klok av skade kan man imidlertid aldri avskrive fotballens mest kyniske nasjon.

Argentina har kanskje turneringens beste offensive mannskap. De har seks spisser som kunne ha fått plass på alle lagene. Og når de har råd til å vrake spillere som Cambiasso og Zanetti, ja, da har de noen jokere opp i ermet som jeg gleder meg til å få se. Også Maradona da, for en fest dette laget kan bli!

Jeg vil ble forundret hvis ikke et av disse lagene løfter bøtta den 11 juli. Likevel består VM-historien av positive og negative overraskelser. Se derfor opp for Elfenbenskysten, arrangør Sør-Afrika, det undervurderte Paraguay, offensive og herlige Nederland, og ja, selvfølgelig Tyskland. Også Portugal da, min personlige favoritt!

Hva tror dere? God fornøyelse, dette blir fantastisk!

Hilsen
Freddy

Tips oss hvis dette innlegget er upassende