skrevet av Espen Solbakken, fotballjournalist/ekspert i VG Nett

England og fotballmesterskap er identisk med tåredryppende avskjeder. Straffemisser eller ikke, det blir nok grining denne gangen også. Jeg tror ikke så sterkt på England lenger, men beholder håpet.

Lukter bom: Frank Lampard er en kandidat til engelsk syndebukk.

Lukter bom: Frank Lampard er en kandidat til engelsk syndebukk.

England taper svært sjelden mesterskapskamper i ordinær tid, men går det til ekstraomganger og straffer ender man som regel opp med for tidlige flybilletter hjem og syndebukker på første klasse.

Som engelskmennene  går jeg alltid til et VM-sluttspill med en vill tro på at denne gang skal det faktisk skje. Anglofil som jeg er i min fotballsympati,  hadde en engelsk triumf vært helt fantastisk. Og jeg tar gjerne et seiersmål fra en Manchester United-spiller på veien, selv om jeg er blodfan av Liverpool. Det er uansett Steven Gerrard som skal løfte pokalen til slutt nå som Terry er degradert og Ferdinand skadet…

Jeg tør knapt innrømme det, men på det verste så nærmet jeg meg landsforræderi og ble faktisk småsur da Drillos slo England i VM-kvaliken i 1993. Jeg er ikke der lenger.  Det ble en kraftig reality-check, og et bevis på at alt ikke er så uoppnåelig og suverent ved engelsk fotball, da Bjørn Tore Kvarme og Øyvind Leonhardsen  plutselig skulle avgjøre om helgen ble vellykket eller ikke.

Mange syndebukker

I moderne engelsk landslagshistorie er det straffemisser fra Stuart Pearce og Chris Waddle (VM 1990), Gareth Southgate (EM 1996), David Batty og Paul Ince (VM 1998), David Beckham, og Darius Vassell (EM 2004) samt trioen Frank Lampard, Steven Gerrard og Jamie Carragher (VM 2006) som har ødelagt for England i VM og EM.

Ikke akkurat smågutter, men lagoppstillingene til England har alltid lovet mer enn de har levert. I år er manageren god og alle stjernene på plass på ny, men det vil være historieløst å tro på engelsk VM-gull. England er og blir verdensmestere på forhånd, ikke når begivenheten er over.

Den gylne generasjonen med Gerrard og Lampard – og alle andre dagens topper rundt de fylte 30 – har nesten uten unntak lyktes bedre for sine klubber enn sitt land.

Bytt stil

Ofte skulle jeg ønske at Premier League-stjernene gikk til landskampene med samme herlige, offensive innstilling som de gjør i hjemlig liga. I stedet blir det engelske landslaget en bastard basert på egen fortreffelighet og ønsket om å dominere på kontinentalt vis. Det har ikke funket.

Iveren etter å spille ut motstanderen på deres premisser og fremvise et slags verdensherredømme har ikke ført frem. Schizofrenien i  spillestilen bidrar til at England ofte ser handlingslammet ut, og man orker heller ikke fysisk å gjennomføre det spillerne gjør uke inn og uke ut i Premier League. Paradoksalt nok ser spillerne dårligere trent ut i landslagets hvilende posession-stil  enn i det heseblesende seriespillet hjemme.

At et baktungt England er vanskelig å score på og overvinne i løpet av ordinær tid, hjelper lite all den tid det alltid går galt fra straffemerket til slutt.

Likevel håper England. Og likevel håper jeg. At det denne gang skal skje, en gjentakelse av Wembley 1966. Helt uten sammenligning; Brann hadde ventet i 44 år da de vant eliteserien i 2007. England har nå ventet i 44…

Can good things come to those who wait?

Tips oss hvis dette innlegget er upassende