Milla-drakten før og nå

Her er Øyvind Brenne i Kamerun-drakt. Bildet i midten er fra sommeren 1991, de to andre tatt i dag.

Skrevet av Øyvind Brenne, VG Nett

Sommeren 1990 oppdaget jeg fotball, mye på grunn av han som for meg er VM-historiens mest spesielle spiller.

Jeg var åtte år og satt som et tent lys foran skjermen da Kamerun sjokkåpnet med seier mot Argentina. Jeg hadde et vagt minne om at Ben Johnson ble tatt i doping og at norske håndballjenter visstnok hadde prestert i Seoul to år før, men VM 1990 var som et måneds lang vekkelsesmøte for meg. At mesterskapet i Italia av andre ble kalt tidenes mest kjedelige fotball-VM er for meg revnende likegyldig.

Og den største av dem alle var Roger Milla. Mannen som bare spilte andreomganger og likevel avgjorde kamper med rå kraft. Mannen som danset ved cornerflagget. Mannen som skjøt lille Kamerun så nær en semifinale et afrikansk lag aldri har vært verken før eller senere. Og som landets president (!) ga friplass i troppen til VM fire år etter som 42-åring.

I åpningskampen i 1990 fikk han bare åtte ubemerkede minutter. Da var det den elleville spensten til Oman-Biyik & tabben til Pumpido og farten til Caniggia (sjekk denne ville fellingen) det jeg la mest merke til. Men mot Romania kampen etter kom han inn og avgjorde med to vakre mål. Den dansende feiringen ved cornerflagget ble fort kopiert fra tv-apparatene ut på løkka i Ottestad på kvelden. Og da han lurte ballen fra Colombias triksekeeper Higuita på midtbanen i åttendelsfinalen var det gjort. I kvartfinalen mot England var jeg Kamerun-fan på min hals, hadde lært meg at Yaounde var hovedstad og satt stiv av frykt da Milla gikk ned for telling. Dessverre måtte løvene gi tapt for Gary Linekers straffer, men for en kamp de leverte før kreftene tok slutt.

38-årige Milla ble mitt første VM-idol.

Og aldri har jeg vært mer sikker på å kjøpe et plagg enn da jeg så en enslig Milla-drakt på stativet på sommerferie med familen på Mallorca året etter. Der hang van Basten, Lineker, Matthäus, Gullit, Maradona og flere overalt. At de i beste fall var made in Hong Kong var underordnet. Nummer ni Milla så jeg bare ett sted, og i ett eksemplar. Da fikk det gå at den var litt vel stor for en 9-åring. Sannsynligvis er jeg en av få nordmenn som har drakta til tidenes kuleste VM-spiller. Og det er ikke feil at den fortsatt kan brukes 19 år etter, selv om fargen er blass, jeg har strukket meg til nesten to meter og den er både trang og kort.

Før morgendagens VM-start kjenner jeg igjen litt av følelsen fra juni for 20 år siden. Det blir garantert stor idrett og mye moro. Men jeg ser ikke for meg at vi får noen som overgår Milla – altså en superveteran som bare orker å spille litt av kampene, som dunker inn mål, feirer som en Gud og som egenhendig fører laget sitt langt i turneringen.

Hvem mener du er tidenes VM-idol?

Alle VM-blogger her!

Tips oss hvis dette innlegget er upassende