Skrevet av Espen Solbakken, fotballjournalist i VG Nett. Følg meg på twitter her!

I mange år har jeg ristet på hodet av alle klisjéene og den minimale informasjonsverdien i intervjuene med engelske fotballspillere. Etter John Terry-saken, skjønner jeg mer av hvorfor de velger å si minst mulig.

John Terry må si unnskyld for at han sa for mye.

John Terry må si unnskyld for at han sa for mye.

Engelsk media fikk endelig noen håndfaste uttalelser å gripe tak i etter at Terry snakket søndag, og det endte med både dementier og unnskyldninger i etterkant. Men hva var det eks-kapteinen sa som var så oppsiktsvekkende, egentlig? Han nevnte at Joe Cole kunne gjort en god jobb fra start, at ni spillere hadde diskutert den sportslige situasjonen over en øl og at han ikke var redd for å være ærlig overfor manageren om hva han mente.

Han etterlyste litt oppriktighet, åpenhet og ærlighet rundt situasjonen. Stort mer var det ikke.

Nå kan det sikkert lages morsomheter rundt John Terrys ærlighet etter det siste årets utenomsportslige affærer, men hans vinnervilje er det aldri blitt satt spørsmålstegn ved. Medspiller Frank Lampard mente det også var lidenskap og pasjon som skinte gjennom da Terry lot ordene flomme friere enn vanlig to dager etter den håpløse Algerie-kampen.

Terry sa bare det 99 prosent av alle engelskmenn mener etter 1-1 mot USA og 0-0 mot Algerie. I et hav av selvfølgeligheter ble selvsagt det en kjærkommen båt å borde for nyhetshaier som alltid lukter blod når det engelske fotball-landslaget er ute på tur. I årevis har disse journalistene blitt fôret med ren svada og innholdsløse vendinger, så det er forståelig at de eter for livet når det først kommer mat på bordet.

Konklusjonen spillerne trekker etter oppstandelsen i kjølvannet av pressekonferansen, er nok at det er klokest å holde kjeft likevel. Det er ikke verdt alt styret det medfører.

Derfor er det nok også tilbake til “en kamp om gangen” før vi aner det…

Tips oss hvis dette innlegget er upassende