hml-20100505-27626-j-237

Av Svein-Erik Edvartsen, fotballdommer og VG Nett-blogger med NFFs godkjennelse
(twitter @Edvartsen)

Etter flere blogger her på VG Nett – blant annet om hvordan enkelte spillere unnskylder seg noe dem har gjort noe galt – har jeg fått flere spørsmål om jeg kan skrive litt om hvordan jeg tror spillerne ønsker at sin ”drømmedommer” skal være. Jeg har derfor tenkt litt over dette og skal forsøke å basere denne bloggen på egne erfaringer, samt det spillerne som jeg har snakket med i løpet av min dommerkarriere har uttrykt.

Det er faktisk ikke så lett å komme frem til hvordan ”drømmedommeren” til en spiller skal være. Det er mye lettere å lage en lang liste med dommeregenskaper som ikke er attraktive for spillerne. Et scenario spillerne likevel har vært innom er at drømmedommeren er litt som den superkule vikaren man hadde på barneskolen. Vikaren som kom inn og ble elsket av alle elevene fordi han eller hun var en kjærkommen avveksling fra den strenge klasseforstanderen. Sammenligningen holder selvsagt ikke helt fordi den superkule vikaren sjelden fikk gjort så mye mer konstruktivt enn nettopp det å være superkul. Allikevel tror jeg spilleren tar med seg et element videre. Han vil ta med seg den gode tonen som oppstår mellom elevene og supervikaren (det skal legges til at mange vikarer også er kjipe og derfor faller ikke alle inn under kategorien supervikar!). For en spiller tror jeg nemlig det er det viktigste. Det er utrolig hvor mange gale avgjørelser eller uheldig annulleringer en dommer kan slippe unna med, hvis han klarer å opprettholde en god tone med både spillere og trenere (glem media i denne sammenhengen)

Å opprettholde en god tone innebærer at man er en menneskekjenner. Man må vite hvilke knapper man skal trykke på, på de ulike spillerne, for å holde humøret på topp. En blid spiller er en dommers drøm. Det å være menneskekjenner innebærer også, for spillerne slik jeg oppfatter det, en toleranse for spontane utbrudd. Fotball er en sport full av adrenalin der dommeravgjørelser i kampens hete kan virke blodig urettferdige. De spontane utbruddene i etterkant av en avgjørelse må godtas i spillernes øyne hvis man ønsker å falle inn under spillerens drømmedommerkategori. Jeg tror også at spillerne innser at disse utbruddene selvsagt ikke kan bli for voldsomme eller for grove i språket, og at hvis dette skjer, så må det reageres. Dog syntes spillerne slik jeg oppfatter dem av og til at dette ikke tolereres så mye som dem ønsker. Adrenalin er vanskelig å kontrollere og det er nok sjelden spillerne mener noe vondt med utbruddene, men det er viktig å være klar over at dette også sender en signaleffekt til resten av fotballen. En god tone bør også innebære minimal arroganse fra BÅDE spillerne og dommernes side. Arroganse skaper dårlig stemning og fører generelt til lite godt. Spillerne blir særlig irritert på avvisende kroppsspråk og dommere som ikke er villige til å slå av en prat.

En spiller sa til meg en gang:
 
“Du er en magisk drømmedommer Edvartsen hvis du faktisk tar deg tid til å forklare tvilsomme avgjørelser og kanskje spøker litt i tillegg. Du er enda mer magisk hvis du klarer å få alle spillerne til å tro at nettopp de er din favoritt?.”

Dette er en vanskelig oppgave, som kun mestres av en dreven menneskekjenner. Spilleren sa videre:

“Jeg kan helt ærlig si at mine favorittdommere, uten unntak, har vært de som jeg tror jeg har ekstra god kontakt med, og som jeg føler at jeg kan kommunisere ekstra godt med. Om denne kontakten er reell eller kun en fiksjon av min egen fantasi spiller ingen rolle. Det viktigste er at jeg føler det jeg føler. Det er en seier for dommeren på det psykologiske planet. 1-0 til han i dommerdrakt med andre ord?”

Når det kommer til det med å snakke med dommeren så bør det dog foregå med en fornuftig forståelse og en gjensidig respekt – og dommer/spiller-samtalene bør også alltid foregå i en lett og forklarende tone. Det bør heller ikke brukes mye tid på forklaringer på banen, det er bedre å ta dette i pausen eller etter kampen. Publikum har kommet for å se flotte fotballprestasjoner. Ikke for å se diskusjoner mellom dommeren og spillerne. Men at døren er åpen og at man kan snakke med hverandre når det passer – for eksempel etter at alle har roet seg ned og tatt en (noen ganger kald) dusj – er sjelden noe problem.

Så gjenstår det da å se da om årets finaledommer i VM Howard Webb fra England er Spania og Nederland sin drømmedommer. Og dersom dommerteamet fra England skal bli husket for VM-finalen 2010 håper jeg det blir på grunn av gode dommerprestasjoner. Samme Webb som fyller 39 år tre dager etter VM-finalen dømte også årets finale i Champions League. For ett år for Webb!

Dette ble da min siste blogg her på VG Nett og jeg ønsker å takke alle lesere for stort engasjement (over 150 kommentarer på en av bloggene er fantastisk), flotte tilbakemeldinger og stor ærlighet. Det har vært en positiv opplevelse for min egen del å blogge her under årets VM. Jeg har lært mye av dette og jeg har også fått gode tips fra flere av leserne om hva jeg selv kan gjøre for å utvikle meg videre som fotballdommer. Noen av tipsene har vært gode og disse skal jeg ta med meg videre.

Takk for meg og lykke til med fotballen her hjemme alle sammen. I neste store mesterskap håper jeg vi har med både dommere og spillere fra Norge :)
 
Fortsatt god sommer!

Svein-Erik Edvartsen

Tips oss hvis dette innlegget er upassende